Så godt som all produksjon av kraft i Norge kommer fra den velkjente og kjære vannkraften og dette er noe vi her på berget skal være veldig stolte av!

Vannkraft er imidlertid ikke den eneste formen for fornybar energi som finnes der ute, men ettersom den er den aller største kilden til kraftproduksjon i Norge skal vi se nærmere på den her.

Stor andel av kraftproduksjonen

Vannkraft er en fornybar og miljøvennlig energikilde og som sagt så er omtrent all kraftproduksjonen her til lands et resultat av det fallende vannet. Tallet er faktisk så høyt som 99% og da sier det seg selv at denne formen for kraftproduksjon har en helt unik status i Norge. Ser vi verden under ett utgjør vannkraft omtrent en sjettedel av den totale kraftproduksjonen på kloden.

Teknologien som anvendes for å utnytte energien til fallende varm er slett ikke ny, og for over 2000 år siden brukte grekerne såkalte vannhjul for å lette arbeidet med å male korn. Vi måtte imidlertid vente til middelalderen før denne teknologien spredte seg til resten av Europa og som nevnt er vannkraften ansvarlig for omlag 16-17% av den totale elektrisitetsprodusjonen på planeten – og er dermed den aller største fornybare energikilden som finnes.

Da den industrielle revolusjonen gjorde sitt inntog på starten av 1800-tallet var vannkraften sammen med kullkraften særdeles viktig, og spesielt for å kunne fremskaffe den nødvendige mekaniske kraften som man hadde behov for i både maskinindustrien og tekstilindustrien. Det var i 1870 man for første gang utnyttet vannkraften til produksjon av elektrisitet.

generator-vannkraft

En indirekte form for solenergi

Hvis man ser litt bredt på det så kan man si at vannkraft er en slags form for solenergi. Grunnen til at vi kan si dette er at vannets kretsløp er avhengig av solenergien for å kunne fungere, og drives direkte av denne. Dette foregår ved at solen varmer opp vannet som finnes i havet samt oppvarming av annet overflatevann, og dermed inntreffer det en fordampning. Vannet stiger opp i himmelen i form av vanndamp, og når den når de høyere luftlagene vil denne dampen bli nedkjølt og falle ned som nedbær i form av regn, snø eller hagl. Når dette vannet treffer bakken vil det renne naturlig ned mot det laveste nivået i terrenget via bekker og elver hvor det til slutt igjen vil nå havet. Dermed er sirkelen fullbyrdet og klar til å gjenta seg selv.

Slik utnyttes vannet til å lage elektrisk energi

I vannet ligger det en uforløst potensiell energi og det er denne energien vannkraftverkene er ute etter å utnytte, og dette gjelder naturligvis vann som ligger høyere opp enn havoverflaten. Den potensielle energien som ligger i vann kalles enten for stillingsenergi eller fallenergi. Fallenergi er kanskje det enkleste begrepet å forholde seg til ettersom det er langt mer beskrivende enn stillingsenergi.

Denne potensielle fallenergien gjøres om til mekanisk energi i det øyeblikket vannet faller ned via elver eller tunneler (rørgater) på sin vei mot havet og deretter inn i vannkraftverkenes store turbiner. Disse turbinene igjen er koblet til en generator og det er denne som sørger for at fallenergien blir gjort om til elektrisk kraft.

Vannkraften var den viktigste kilden verden hadde til elektrisitet i den første halvdelen av 1900-tallet og er den viktigste i Norge i dag, og denne kraftproduksjonen betegnes som moderne teknologi og står fortsatt for en stor andel av den samlede produksjonen av elektrisitet med omtrent 3700YWh pr. år – altså omtrent 16-17%.