Når man setter sine penger i et obligasjonsfond vil forvaltningselskapet investere all kapitalen i langsiktige rentepapirer som har en bindingstid på over ett år.

Obligasjonsfondet skiller seg fra pengemarkedsfondet på punktet som dreier seg om bindingstid ettersom pengemarkedsfondene kun investerer i rentepapirer som har bindingstid på under ett år.

Hva er et obligasjonsfond?

Vi har allerede vært inne på selve definisjonen av hva et slikt fond er, og det dreier seg altså om at pengene i fondet investeres i rentepapirer som har lang løpetid, og her snakker vi om alt fra 1 til 4 år eller mer. Spørsmålet blir derfor: hva innebærer det å investere i rentepapirer?

For å forklare det litt enklere så betyr det å investere i rentepapirer at man plasserer pengene i forskjellige lånepapirer. Når man har kjøpt en obligasjon, som er akkurat det obligasjonsfondene gjør, har man et bevis på at man har lånt bort penger. Obligasjonen beregner også hvilken rente lånet skal ha og når lånet forfaller til nedbetaling, og det er denne renten som bestemmer hvor stor avkastning dine andeler i fondet vil få.

For store selskaper og stater er ordningen med obligasjoner gunstig ettersom det er enklere å få et stort lån fra flere mindre kreditorer enn fra én stor kreditor alene. Når bedriftene har behov for slike lån utsteder de derfor obligasjoner som de selger for å få inn penger, og som de betaler tilbake innen en bestemt frist til en gitt rente.

Mange vil kanskje huske at dette var noe som ble gjort i USA under andre verdenskrig for å reise kapital for å opprettholde krigen. Da sto det plakater overalt hvor folk ble oppfordret til å kjøpe krigsobligasjoner fra staten.

Obligasjonene har en fast rente i en bestemt periode, og denne vil da reguleres når perioden er over. Obligasjonens verdi vil variere ettersom den har en fast rente og vil påvirkes av den generelle renteutviklingen. Det betyr i praksis at hvis renten i markedet går opp vil naturligvis andelene synke i verdi, og motsatt. Går rentene ned vil fondsandelene dine bli mer verdt.

Denne typen fond investeres på forskjellige måter og noen plasserer pengene kun i norske obligasjoner, mens andre kun går for utenlandske.

Fordeler og ulemper

Det er flere fordeler ved å investere sparepengene i obligasjonsfond og én av disse er at man får en bedre avkastning på sikt enn ved å la pengene yngle på en bankkonto eller et pengemarkedsfond.

Er du ikke glad i ta risikoer med sparepengene dine kan vi også berolige deg med at risikoen er lavere i et fond som dette enn i et aksjefond eller et kombinasjonsfond. Man kan imidlertid velge fondstype utifra hvor store verdisvingninger man tåler ettersom de deles inn i flere forskjellige grupper basert på bindingstid.

En annen fordel er at investeringene, som gjøres av profesjonelle forvaltningsfolk, spres utover i mange forskjellige obligasjoner slik at risikoen for tap synker. De som forvalter dine penger arbeider derfor aktivt med å øke verdien i andelene dine, slik at sparingen ikke blir passiv som i en bank.

Fondet har også god likviditet og pengene vil være på kontoen din bare 2-4 dager etter at du har løst inn andelene dine.

Når det gjelder ulempene har vi egentlig ikke så mye å påpeke her bortsett fra at den forventede avkastningen over lang tid ligger under de nevnte aksjefondene og kombinasjonsfondene, men årsaken til dette er naturligvis at risikoen med et aksjefond er høyere enn i et obligasjonsfond.

En annen ulempe ved obligasjonsfondet fremfor for eksempel aksjefondet er at man ikke får skjermingsfradrag ved gevinstbeskatningen. I et aksjefond vil en del av avkastningen (det man har tjent) være skattefri, og den delen som er skattefri kalles for skjermingsfradrag. Dette fradraget ligger omtrent på høyde med renten på en høyrentekonto etter skatt og dette fradraget får man altså ikke i et obligasjonsfond.

Avkastning og risiko

Å investere sparepengene i obligasjonsfond betyr at man tar en høyere risiko enn ved å investere i et pengemarkedsfond, men denne risikoen er allikvel lavere enn i kominasjonsfondet og betydelig mindre enn i et aksjefond. Dette fører imidlertid til at den forventede avkastningen vil være lavere enn i aksje- og kombinasjonsfondene.

Har man en lang løpetid på obligasjonene vil man oppleve en større risiko for tap grunnet faren for renteoppgang. Imidlertid er det slik at sjansen for gevinst ved et rentefall vil være større. Har man et langsiktig perspektiv vil man i et obligasjonsfond sannsynligvis få bedre avkastning en både pengemarkedsfondet og ved sparing i bank.

Renterisiko og kredittrisiko

Hvis man setter penger i et fond som investerer fondskapitalen andre steder enn i kredittinstitusjoner eller offentlige institusjoner vil dette ofte gi høyere rente ettersom det er en større risiko for konkurs i selskapet som har utstedt obligasjonene. En konkurs vil føre til at selskapet ikke betaler gjelden tilbake, men dette er sjelden i Norge. Dette er en risiko som kalles for kredittrisiko.

Når det gjelder statsobligasjoner er det liten risiko for at staten/lånetakeren ikke skal klare å betale lånet tilbake, og fond som kun investerer midlene i statsobligasjoner betegnes som å være uten kredittrisiko. I øvrige fond er kredittrisikoen tilstede selv om obligasjonene er utstedt av selskaper med høy kredittverdighet, men som sagt omfatter denne risikoen bare den delen av kapitalen som ikke er investert i statsobligasjoner.

Renterisiko er noe som alle obligasjonsfond har og denne er basert på om renten stiger eller synker, noe som innebærer at fondsandelenes verdi vil variere. Som vi nevnte tidligere i artikkelen så vil andelene dine miste verdi hvis renten stiger, mens de vil bli mer verdt hvis renten synker.

Tenk deg følgende: Du har andeler som synker i verdi fordi renten har gått opp – hvordan fungerer dette? Fondet har investert i et rentepapir/obligasjon som har en fast rente. Når renten på slike nye papirer stiger, som en følge av generell renteøkning, vil det bli en differanse mellom det papiret som fondet har og det nye papiret som er tilgjengelig i markedet. Det igjen fører til at det rentepapiret du/fondet eier vil bli mindre attraktivt. Akkurat motsatt fungerer det hvis renten synker, og da vil fondspapiret bli mer verdt.

Vi ser derfor at jo lenger forfallstid det er på obligasjonene jo større kurssvingninger kan man få som følge av renteendringer i pengemarkedet – og det er dette som betegnes som renterisiko.

Forskjellige typer obligasjonsfond

Som i alle andre fondstyper deles også obligasjonsfondene inn i flere forskjellige grupper, og denne inndelingen skjer etter rentefølsomheten til den referanseindeksen det enkelte fondet er knyttet til. Jo lengre løpetiden er jo høyere er renterisikoen, som vi nevnte ovenfor.

Obligasjonsfond 0-2: Dette er fond som investerer kapitalen i rentepapirer med forholdsvis kort bindingstid.
Obligasjonsfond 2-4: Fond i denne kategorien investerer kapitalen i middels lange rentebærende papirer.
Obligasjonsfond 4+: Disse obligasjonsfondene investerer kapital i rentebærende papirer med lang bindingstid.
Internasjonale obligasjonsfond: Referanseindeksen her er basert på rentepapirer som er i utenlandsk valuta eller i en kombinasjon av norsk og utenlandsk valuta.