En stor global finansskandale har versert i mediene de siste dagene og bærer det velklingende navnet ‘The Panama Papers’, og det ligger et vanvittig journalistisk arbeid bak.

I denne denne artikkelen tar vi en grundig gjennomgang av The Panama Papers og hvordan hele saken startet og utviklet, slik at du kan få et lite innblikk i hva dette og gravende journalistikk dreier seg om.

Avisen Süddeutsche Zeitung var sentrale

Et lite advokatfirma som omtrent ingen hadde hørt om står i sentrum av skandalen: Mossack Fonseca. Dette firmaet passet på dataene til verdens mest mektige og farligste mennesker – helt til en kilde videreformidlet denne informasjonen til journalistene i den tyske storavisen Süddeutsche Zeitung. Dette var for omtrent ett år siden.

Ingen av journalistene har noensinne sett kilden personlig, og har ingen anelse om hvem personen er. En av de tyske journalistene, Bastian Obermayer, snakket kun med kilden gjennom en kryptert chat og det hele startet slik:

John Doe: Hello. This is John Doe. Interested in data?

Süddeutsche Zeitung: We’re very interested.

mossac-fonseca-panama

Journalisten spurte etterhvert kilden om hvorfor han gjorde dette, og fikk da enkelt og greit til svar at de menneskene som var involvert måtte stoppes med det de holdt på med. Det var råtne ting som ble gjort, og det måtte settes en stopper for. Han ville rett og slett gjøre disse kriminelle aktivitetene offentlig kjent.

På samme tidspunkt ble ICIJ (The International Consortium of Investigative Journalists) involvert i saken, og dette er et globalt nettverk av 185 journalister fra 65 forskjellige nasjoner som samarbeider om internasjonale saker og som virkelig trenger ned i dybden på sakene de tar for seg. Også The Guardian, BBC og Le Monde ble kontaktet og ble deretter tatt med i denne kolossale saken.

Samarbeidspartnerne fant raskt ut at saken kom til å kreve et intenst arbeid ut året på grunn av at ICIJ og så mange andre journalistkollegaer var involvert. De var veldig ivrige etter å komme i gang med arbeidet, og de innså at det er utrolig sjeldent at man har et så godt materiale å jobbe med. Det tok imidlertid noen måneder før man kom i gang for alvor, og samarbeidspartnerne gikk tilbake til datateamet og satte i gang med å bygge en helt ny database basert på all den informasjonen de etter hvert fikk hendene på.

I Washington kom det i stand et møte hvor selve kjernen av de gravende journalistene møttes, og der ble det diskutert hvordan man skulle gå frem, hvem som skulle undersøke hva og hva de hadde behov for for å kunne gjøre dette. Det ble diskutert å sette sammen team som skulle etterforske land som for eksempel Russland og Island, noe som i bunn og grunn var klart før dette møtet. Det handlet om å finne en god struktur samt å finne fokuset på selve researchingen. Deretter var det bare å sette i gang med arbeidet.

Arbeidet begynner

Når arbeidet startet hadde man bare hatt noen få uker til å se på alt materialet, og de hadde såvidt skrapt i overflaten på alt det de hadde mottatt. De hadde i starten 1,5 terrabytes med rådata og forventet at omtrent ytterligere 700 gigabytes skulle komme – og da er det naturlig å konkludere med at omfanget var vanvittig stort. Jobben startet med å samle materialet til en stor pakke bestående av 2 terrabyte med data.

panama-papers-skandale

Hver dag da journalistene kom på arbeidet visste de hva de skulle starte med: nemlig å sette seg ned og begynne å søke i datamaterialet de hadde tilgjengelig – og de fikk treff stort sett hver eneste dag.

Det ble opprettet mapper på totalt 240.000 selskaper, og hvert eneste selskap fikk sin helt egen mappe med data. I disse mappene lå det e-poster, PDF filer, bilder, kopier av pass og andre dokumenter. Man måtte gå inn i hver eneste mappe, men man forsto at dette ville bli en nærmest uoverkommelig oppgave ettersom det ville ta for lang tid. Journalistene forteller at de hadde enkelte mapper som inneholdt over 3000 elementer, og at man trengte en uke med arbeid for å gå gjennom en slik. Når man vet at det finnes 240.000 slike mapper skjønner man raskt hvor omfattende oppgaven ville bli. Man måtte derfor tenke på en annen måte å gjøre arbeidet på.

Journalistene forklarer at om man var ute etter en spesifikk person, for eksempel en kjendis, en politiker eller noe liknende, så var det enkelt og greit å søke på et navn. Fikk man ingen treff så betydde ikke dette nødvendigvis at den personen ikke var involvert, så da var det å grave etter navn i denne personens innerste sirkel for å se om det dukket opp noe der. Arbeidet var krevende og man måtte snakke med eksperter, etterforskere, NGOs og lignende for å finne ut hvilke av personens mellommenn som var godt kjent. Hvem er kjente mellommenn for mennesker som Putin, Assad eller Gadhafi? Det var når man så på dette nivået at man ofte fikk treff, og i noen tilfeller måtte man til og med kikke nærmere på familiemedlemmer til mellommennene.

Som regel finner man ikke kjente personer eller personer som er på en sanksjonsliste i et slikt materiale, men man kan finne familiemedlemmer som en kone, en sønn eller en svigersønn. Avdekker man slike ting avdekker man samtidig en kjent persons nettverk, og da nærmer man seg målet.

De så etter temaer og de så etter personer som de var interesserte i som kunne være et tema i seg selv i kraft av å være i rampelyset eller at de var i en offentlig posisjon – eller fordi de er ledere i næringslivet. Da de på et skikkelig vis kunne søke i materialet begynte de deretter å lage lister.

Putin involvert

panama-papers-kjente-personer
I tilfellet med Russlands president, Vladimir Putin, handlet saken i all hovedsak om en musiker. Det er en berømt cellist som i lengre tid har fremført private konserter for Putin og hans venner, og i et intervju med denne mannen uttalte han at han og Putin var gode venner. Denne mannen er ikke en forretningsmann, men enkelt og greit en normal musiker.

Men, denne normale musikeren som ikke er involvert i noen former for forretninger, og spesielt ikke involvert i Putin-forretninger, fant man ut at plutselig kunne forbindes til transaksjoner til en verdi av flere hundre millioner. I slike tilfeller tenkte journalistene én ting: hvordan ender en musiker opp med så mye penger? Kan dette ha noe med Putin å gjøre? Er det forbindelser til andre venner av Putin? Ved å jobbe på denne måten fikk journalistene en rekke spor å følge og som kunne gi nye opplysninger.

Kontraktene var viktige

Kontraktene var også veldig viktige, og mange av selskapene ble stiftet fordi eierne ville kjøpe aksjer. Firmaene drev forretninger, de kjøpte aksjer og de kjøpte villaer, men for å gjøre slike transaksjoner må man ha kontrakter. I disse kontraktene fant man navn på alle mulige slags selskaper, som for eksempel Soccer United, som ville kjøpe og selge dette og hint. Men for å gjennomføre transaksjonene måtte direktørene signere kontraktene, og denne direktøren var en eller annen person som befant seg i Panama – og som ikke hadde noen anelse om hva selskapet drev på med.

Personen ble tilsendt kontrakten, krysset av på de riktige feltene, signerte og sendte dokumentene tilbake. Det var på grunn av denne prosessen at man kunne få innsyn i dokumentene som ble sendt på e-post til og fra Panama som Word- eller PDF-filer. Denne korrespondansen var naturligvis veldig verdifull for journalistene, og i mange tilfeller hjalp det dem med å fastslå hva som var selskapets egentlige mål.

Nytt møte i München

Etter hvert ble det på tide med et nytt møte, og dette skulle avholdes i München. Mer enn 100 journalister fra hele verden møttes for å snakke mer detaljert om hva man hadde funnet i researchen. På dette tidspunktet var det som sagt allerede satt opp grupper som undersøkte spesielle temaer som Island, Russland og FIFA, og på møtet utvekslet man informasjon og oppdaterte hverandre på dette. Det var viktig for journalistene å møte hverandre ansikt til ansikt, og dette utgjorde for dem en stor forskjell. Man kunne da se på hverandres dokumenter og dele sine inntrykk på en annen måte enn via krypterte kanaler som forumer, chatter og e-poster. Møtene var også viktige for å forstå hvilket enormt ansvar de hadde som et team, og at man ikke hadde råd til å gjøre noen feil.

Den avsluttende fasen

I denne fasen begynte spenningen for alvor å melde seg, og i januar var man nå bare et par uker unna det øyeblikket hvor man kunne skrive til menneskene de undersøkte for å konfrontere dem med funnene de hadde gjort. Deretter var det ikke lang tid før man kunne publisere i pressen det man kunne dokumentere.

Sakte men sikkert oppfattet journalistene det vanvittige omfanget av det som var blitt funnet. På dette tidspunktet hadde mer enn 350 journalister jobbet med prosjektet og man fant nye og sjokkerende funn hver eneste uke. De fulgte en streng plan og begynte å skrive de aller første tekstene, formulere påstander og planla alt ned til den minste detalj. Hvilke historier skulle publiseres den første dagen og hvilke historier skulle komme ut på dag to? Man visste nøyaktig hva man skulle gjøre i løpet av de fjorten første dagene!

Man oppdaget også at enkelte av avsløringene hadde vokst seg så store at man kunne skrive om hver enkelt av dem hver eneste dag i én uke, og på samme tid var antallet mennesker som var involvert i avsløringene så stort at man knapt kunne fatte det. Det var snakk om diktatorer, den japanske Yakuza-mafiaen, den sicilianske mafiaen, den russiske mafiaen, våpensselgere, narkotikabaroner, pedofile og mye, mye mer. Journalistene merket også en nervøsitet da de innså at alle disse ville bli eksponert, og at det hele startet i Süddeutsche Zeitung.

Tilfellet Island

Arbeidet fortsatte med å kryssjekke data som snakket for seg selv, mot virkeligheten. Et eksempel: da den islandske statsministeren dukket opp som aksjeeier i et selskap, prøvde man å finne ut hva dette selskapet egentlig drev med? I akkurat dette tilfellet oppdaget journalistene at firmaet eide aksjer i de tre største bankene på Island som alle gikk konkurs i 2008. På dette tidspunktet var aksjene verdt tre eller fire millioner dollar, og man fant også ut at denne informasjonen skulle vært tilkjennegitt for myndighetene. Loven på Island krever nemlig at regjeringmedlemmer skal være åpne om sine verdier og aksjeposter, men dette hadde ikke statsministeren vært.

Deretter måtte man knytte sammen de forskjellige opplysningene: Man hadde statsminister Gunnlaugsson og man hadde et selskap. Deretter sjekket man virkeligheten og oppdaget at han ikke hadde oppgitt denne relevante informasjonen.

Mange historier og veien videre

Det finnes enormt mange gode storyer som må skrives, men selv om researchen er ferdig tar dette naturligvis noe tid å få gjort. Hver dag handlet det om å komme på jobb og skrive et utkast til en sak – en historie om gangen – og som man kanskje skjønner så er ikke dette noen enkel sak. Men, etter hvert kunne man finskrive dem og gjøre de nødvendige endringene som måtte til, før saken kunne publiseres. I tillegg til dette måtte alle sakene kjøres gjennom lovavdelingene til avisene, slik at man ikke publiserte noe man ikke hadde belegg for å gjøre.

De gjennomgikk hverandres tekster for å sørge for at de var helt perfekt, og viktigst av alt var det at man måtte holde hastigheten oppe – det var utrolige mengder med saker som skulle og skal opp og frem i lyset. Redaktørene skal se gjennom tekstene, det skal tegnes illustrasjoner og digitale utgaver skal utarbeides, og dette arbeidet vil som sagt fortsette i tiden fremover. Det er utfordrende å håndtere en slik prosess og holde kontrollen på alt, og faktisk sa journalistene at de ikke var sikre på om de vil lykkes med dette.

Katta er snart ute av sekken

Journalistene i Süddeutsche Zeitung sier i dag at de siste ukene har vært veldig utfordrende men samtidig ekstremt interessante. Det har vært lite søvn, og hele teamet har jobbet døgnet rundt med papirutgaven, videoer og digital redigering. De understreker samtidig at de opplever veldig spennende tider og at de gleder seg til å se hvordan leserne reagerer. Hvor interesserte er de i å lese de historiene som de har jobbet med i flere måneder etter å ha gjennomgått tusenvis av dokumenter og konfererer med uendelig mange eksperter? Helt på slutten tenkte de at det var en deilig følelse å kunne slippe materialet de har jobbet med – naturligvis!

Se det ubehagelige øyeblikket når Islands statsminister blir avslørt av Uppdrag Granskning