At foreldre ønsker å hjelpe sine barn er naturligvis ikke noe nytt og selvsagt er slike handlinger for positive å regne, men har det gått for langt når de kjøper millionleiligheter til dem?

Denne ‘trenden’ er på på full fremmarsj og i Bergen har de forskjellige meglerhusene fått føle på akkurat dette.

4,4 millioner kroner for to-roms

I følge BT avtalte en far og hans datter en privat visning på tirsdag i forrige uke, og bare timer etterpå var de lykkelige eiere av en to-roms leilighet til en prislapp på 4,4 millioner kroner. Familien hadde da lenge hatt planer om en slik investering, og slo til raskt da de fikk muligheten til det.

Faren til studenten forklarer kjøpet med at Bergen er en spennende by og at det kommer til å foregå god byutvikling på Nøstet, stedet der leiligheten ligger. Han understreker også at det er viktig for dem som foreldre å vite at studentdatteren får et bra sted å bo på mens hun utdanner seg.

Høyt trykk

At studentforeldrene er kjøpevillige har alle de fem største meglerhusene i byen merket godt, og pågangen fra denne kjøpegruppen har vært påtakelig. Eiendomsmegler Vest forklarer at halvparten av boligsalgene de har hatt den siste tiden har vært til foreldre som ønsker det beste for sitt avkom. Faktisk er de så ivrige at de reiser til Bergen, gjennomfører et kjøp den samme dagen og reiser hjem senere – akkurat som en vanlig handletur. Bare i uken etter at opptaket av studenter var i boks solgte meglerhuset tre boliger til studenter og deres foreldre, men det nå det virkelige presset starter.

Andre meglerhus melder om at oppmøtet på visningene deres er ekstremt høyt, og at de anslår at så mange som 50-60% av salgene deres er til foreldre som ønsker å kjøpe leiligheter til barna sine.

God investering – eller en tabbe?

Om slike kjøp er en god investering eller ikke vil man selvsagt måtte vente for å funne ut av, men sjeføkonomi Harald Magnus Andreassen er klar på at han ville ville leid fremfor å eid, og begrunner dette med følgende:

Han forklarer at boligen som kjøpes kan komme til å bli dyrere enn hva man hadde sett for seg, og det er to årsaker til dette. Den første grunnen er at en student i all hovedsak blir boende i byen i alt fra to til fem år, og dette vil sørge for at kostnadene med boligkjøpet og et evt. salg etterpå kan komme opp i over 1% pr. år – og dette inkluderer honorar til meglere samt dokumentavgift. Kanskje må man også påregne kostnader i forbindelse med innflytting, oppussing, kjøp av møbler etc. Spørsmålet blir derfor om kostnaden ved å eie blir uforholdsmesssig stor i forhold til hva man måtte ha betalt hvis man hadde leid en leilighet.

Den andre grunnen er prisnivået i dagens boligmarket. Økonomen påpeker her at prisnivået for tiden er historisk høyt og at dette kommer som en følge av meget sterk norsk økonomi og en rente som er veldig lav. Han heller isvann i blodet til de kjøpelystne og slår fast at dette nivået ikke vil holde seg over tid. I tillegg kommer han med en merknad som nok deles av mange andre, og det er at det er en helt unaturlig situasjon at studenter eier egne boliger, og slår fast at en slik praksis ikke foregår i spesielt mange andre land.

Den nevnte student-pappaen er klar over at det er en viss risk forbundet med et kjøp som dette, men slår seg til ro med at man av og til må ta en risiko – er man ikke villig til å gjøre det får man ikke gjort mye her i livet, slår han fast.

En annen økonomi, Viggo Nordvik, mener at bokvalitet er et viktig stikkord når man skal vurdere om man skal eie eller leie. Han mener at kvaliteten på boligene i utleiemarkedet ofte kan være så dårlig at balansen mellom det å eie kontra å leie blir helt grei. Som andre økonomer er han imidlertid klar på at man som foreldre må forvente og kunne tåle en betydelig reduksjon i boligprisene i årene som kommer. Det beste rådet han derfor kan komme med, smått humorisisk, er at han anbefaler foreldrene å være rike.

Kan skade ‘motoren’ til barna!

Sannsynligvis er det mange der ute som reagerer på en slik praksis, og når sant skal sies så er det nok de aller færreste familier som har muligheten til å hjelpe sine barn på denne måten. Siviløkonom fra NHH, Agnes Bergo, understreker at det er fint at foreldrene ønsker å hjelpe barna sine, men advarer mot å bidra alt for mye rent økonomisk. Hun mener at en økonomisk støtte i denne størrelsesordenen kan føre til at man ‘dreper’ den økonomiske motoren til barna, og hun snakker da om lysten og evnen til å komme seg selv opp og frem.

Man bør gi barna muligheten til å klare seg selv og at de derfor ikke skal få altfor mye økonomisk hjelp, men at det handler om en balansegang – behøver barnet hjelp skal man som foreldre stille opp og tre støttende til, men altså ikke for mye.

Hun mener at den beste løsningen, hvis man allikevel står på at man vil kjøpe en leilighet, er at dette blir en investering til foreldrene selv. Man kan dermed leie ut til den unge håpefulle og la denne leie billig, men allikevel såpass mye at driftskostnader dekkes. Når utdanningen er ferdig og barnet har kommet i jobb kan man heller selge leiligheten til en vennlig pris, og nå som arveavgiften er fjernet er det mulig å selge under markedspris. En tidshorisont på eieforholdet bør minimum være fem år slik at prisstigningen dekker kostnadene ved kjøp og salg, men som sagt er en prisstigning langt i fra en selvfølge i dag.